Den bergenske fiolinisten Sonoko Miriam Welde.
Foto: Anna-Julia Granberg
Potent tone
Sonoko Miriam Welde, fiolin; Oslo Filharmoniske Orkester; dir.: Tabita Berglund og Joshua Weilerstein. LAWO 2021
Arkivet: Muddy Waters
Tidlegare i haust kom The Montreux Years, ein boks med opptak frå tre konsertar Muddy Waters (1913–1983) gjorde på Montreux Jazz Festival i tidsrommet 1972–1977. Det er ei utgiving som byr seg som eit fint høve til å lytte, anten du er framand for artisten eller ønskjer å høyre meir, med eit repertoar tett på klassikarar.
Jubileumsverket for Parken kulturhus i Ålesund er noko av det meir lyriske og kontemplative Hedvig Mollestad har laga.
Foto: Gitte Johannessen / NTB
Lyrisk og funky
Martin Myhre Olsen, sopran-, alt- og barytonsaks; Karl Nyberg, altsaks; Peter Erik Vergeni, tenorsaks, fløyte; Hedvig Mollestad, gitar, vokal, klapping og piano; Marte Eberson, tangentinstrument; Trond Frønes, bass; Ivar Loe Bjørnstad, trommer og perkusjon; Per Oddvar Johansen, trommer (1).
Margo Cilker har ei eiga evne til å balansere det som verkar autentisk sjølvopplevd og nært, med eit eige blikk for lagnadene ho har møtt eller høyrt om på sin veg.
Foto: Margo Cilker
Brotne ribbein og sprokne lepper
Det skadar ikkje å ha vore farande fant når ein skal setje nye ord og tonar til verda, for kor mange låtskrivarar har vel ikkje gjort bruk av råstoffet dei har funne på sine reiser, i songane sine? Og farting har det vore mykje av på Margo Cilker, som vaks opp i California, bur i Oregon, og dei siste åra store delar av tida har vore rundt om både i heimlandet og på vår side av Atlanterhavet, i Baskarland. Denne vedvarande rørsla har sett spor etter seg fleire stader på albumet Pohorylle – mellom anna i tittelen, som er fødenamnet til fotografen Gerda Taro, kjend for bileta sine frå den spanske borgarkrigen i 1937.
Den tyske barytonen Benjamin Appl er tidlegare korgut.
Foto: Falk Kastell
Talande song
Det hender at eksepsjonelle innspelingar går meg hus forbi, som dette tre år gamle albumet der tyske Benjamin Appl syng ariar og resitativ frå Johann Sebastian Bachs (1685–1750) kantatar og pasjonar. Innspelinga, som rett og slett heiter Bach, verkar skreddarsydd for barytonrøysta hans. Kombinasjonen med det relativt tynt besette barokkorkesteret Concerto Köln gjer albumet til eit av dei beste eg har høyrt med Bachs vokalmusikk for mannleg solist.
David Bowie under konserten i Madison Square Garden i New York 9. januar 1997, då han fylte 50 år.
Foto: Ron Frehm / Ap / NTB
Briljante eventyr
For ein artist han var, David Bowie, så ofte rastlaust på jakt etter å finne opp seg sjølv på nytt og ta det heile i ei ny retning. Det er uråd å tenkje anna i møte med den nye samlinga Brilliant Adventure (1992–2001), som dokumenterer ein noko ujamn periode i artistens liv. Og likevel, for nokre høgdepunkt! Her dundrar «I’m Deranged» (1995) ut av høgtalarane igjen, med Mike Garsons fortryllande pianovirtuositet, låten som er mørk nok til at David Lynch lét han opne Lost Highway (1997).
Mats Eilertsen har skrive alle komposisjonane på det nye albumet som kjem ut i dag.
Foto: CF Wesenberg / matseilertsen.com
Hymne til håpet
Tore Brunborg, saksofon; Thomas Dahl, gitar; Mats Eilertsen, bass; Hans Hulbækmo, trommer.
Hemli / Tiger Records
Grip tak i sjel og dansefot
Diana Ross er kjend frå Motown-bandet The Supremes og for songar som «I’m Coming Out», «Ain’t No Mountain High Enough» og «Upside Down». Thank You, spelt inn under koronanedstengingane i 2020, er det 25. albumet til den 77 år unge artisten.
Courtney Barnett er klar for verda med album nummer tre.
Foto: Mala McDonald
Ting tek tid
Det er morgon. Ein stol vert dregen bort til vindauget slik at ein kan studere gatelivet, der søppelbilen skranglar forbi og ein forelder lærer eit barn å sykle: Slik er den enkle kvardagsskildringa som dreg i gang Courtney Barnetts nye album, det tredje, Things Take Time, Take Time. Derfrå leier opningssporet «Rae Street» oss over i ein refleksjon rundt evna enkeltmennesket har til handling og endring. Velmeinte ord spelar inga rolle frå eller til, syng Barnett, «unless we see some change», og følgjer opp i neste verseline: «I might change my sheets today.»
Sensasjonelle opptak
John Coltrane og Pharoah Sanders, tenorsaks og perkusjon; Carlos Ward, altsaks; McCoy Tyner, piano; Jimmy Garrison og Donald Rafael Garrett, bass; Elvin Jones, trommer. Impulse!
Den bergenske fiolinisten Sonoko Miriam Welde.
Foto: Anna-Julia Granberg
Potent tone
Sonoko Miriam Welde, fiolin; Oslo Filharmoniske Orkester; dir.: Tabita Berglund og Joshua Weilerstein. LAWO 2021
Arkivet: Muddy Waters
Tidlegare i haust kom The Montreux Years, ein boks med opptak frå tre konsertar Muddy Waters (1913–1983) gjorde på Montreux Jazz Festival i tidsrommet 1972–1977. Det er ei utgiving som byr seg som eit fint høve til å lytte, anten du er framand for artisten eller ønskjer å høyre meir, med eit repertoar tett på klassikarar.
Jubileumsverket for Parken kulturhus i Ålesund er noko av det meir lyriske og kontemplative Hedvig Mollestad har laga.
Foto: Gitte Johannessen / NTB
Lyrisk og funky
Martin Myhre Olsen, sopran-, alt- og barytonsaks; Karl Nyberg, altsaks; Peter Erik Vergeni, tenorsaks, fløyte; Hedvig Mollestad, gitar, vokal, klapping og piano; Marte Eberson, tangentinstrument; Trond Frønes, bass; Ivar Loe Bjørnstad, trommer og perkusjon; Per Oddvar Johansen, trommer (1).
Margo Cilker har ei eiga evne til å balansere det som verkar autentisk sjølvopplevd og nært, med eit eige blikk for lagnadene ho har møtt eller høyrt om på sin veg.
Foto: Margo Cilker
Brotne ribbein og sprokne lepper
Det skadar ikkje å ha vore farande fant når ein skal setje nye ord og tonar til verda, for kor mange låtskrivarar har vel ikkje gjort bruk av råstoffet dei har funne på sine reiser, i songane sine? Og farting har det vore mykje av på Margo Cilker, som vaks opp i California, bur i Oregon, og dei siste åra store delar av tida har vore rundt om både i heimlandet og på vår side av Atlanterhavet, i Baskarland. Denne vedvarande rørsla har sett spor etter seg fleire stader på albumet Pohorylle – mellom anna i tittelen, som er fødenamnet til fotografen Gerda Taro, kjend for bileta sine frå den spanske borgarkrigen i 1937.
Den tyske barytonen Benjamin Appl er tidlegare korgut.
Foto: Falk Kastell
Talande song
Det hender at eksepsjonelle innspelingar går meg hus forbi, som dette tre år gamle albumet der tyske Benjamin Appl syng ariar og resitativ frå Johann Sebastian Bachs (1685–1750) kantatar og pasjonar. Innspelinga, som rett og slett heiter Bach, verkar skreddarsydd for barytonrøysta hans. Kombinasjonen med det relativt tynt besette barokkorkesteret Concerto Köln gjer albumet til eit av dei beste eg har høyrt med Bachs vokalmusikk for mannleg solist.
David Bowie under konserten i Madison Square Garden i New York 9. januar 1997, då han fylte 50 år.
Foto: Ron Frehm / Ap / NTB
Briljante eventyr
For ein artist han var, David Bowie, så ofte rastlaust på jakt etter å finne opp seg sjølv på nytt og ta det heile i ei ny retning. Det er uråd å tenkje anna i møte med den nye samlinga Brilliant Adventure (1992–2001), som dokumenterer ein noko ujamn periode i artistens liv. Og likevel, for nokre høgdepunkt! Her dundrar «I’m Deranged» (1995) ut av høgtalarane igjen, med Mike Garsons fortryllande pianovirtuositet, låten som er mørk nok til at David Lynch lét han opne Lost Highway (1997).
Mats Eilertsen har skrive alle komposisjonane på det nye albumet som kjem ut i dag.
Foto: CF Wesenberg / matseilertsen.com
Hymne til håpet
Tore Brunborg, saksofon; Thomas Dahl, gitar; Mats Eilertsen, bass; Hans Hulbækmo, trommer.
Hemli / Tiger Records
Grip tak i sjel og dansefot
Diana Ross er kjend frå Motown-bandet The Supremes og for songar som «I’m Coming Out», «Ain’t No Mountain High Enough» og «Upside Down». Thank You, spelt inn under koronanedstengingane i 2020, er det 25. albumet til den 77 år unge artisten.
Courtney Barnett er klar for verda med album nummer tre.
Foto: Mala McDonald
Ting tek tid
Det er morgon. Ein stol vert dregen bort til vindauget slik at ein kan studere gatelivet, der søppelbilen skranglar forbi og ein forelder lærer eit barn å sykle: Slik er den enkle kvardagsskildringa som dreg i gang Courtney Barnetts nye album, det tredje, Things Take Time, Take Time. Derfrå leier opningssporet «Rae Street» oss over i ein refleksjon rundt evna enkeltmennesket har til handling og endring. Velmeinte ord spelar inga rolle frå eller til, syng Barnett, «unless we see some change», og følgjer opp i neste verseline: «I might change my sheets today.»
Sensasjonelle opptak
John Coltrane og Pharoah Sanders, tenorsaks og perkusjon; Carlos Ward, altsaks; McCoy Tyner, piano; Jimmy Garrison og Donald Rafael Garrett, bass; Elvin Jones, trommer. Impulse!