Medrivande tyggegummi-new-age-pop
Caroline Polacheks nye album overraskar støtt og stadig – med overdådig folk-pop, drum’n’bass og sekkepipe.
MF Tomlinson kjem frå Australia og bur i London.
Foto: Edward Cooke
Siste blues før våren
Eg håpar verkeleg vinteren no er på tampen, nett idet eg har funne min nye vinterblues, nemleg MF Tomlinsons «Winter Time Blues», på det nye, sylskarpe albumet We Are Still Wild Horses. Ei herleg majestetisk opptakt, der delikat orkestert kammerrock får følgje av messingblåsarar av det blåaste slaget, lèt det gå lenge og vel før Tomlinson sjølv tek ordet og fortel om ein morgon av det seige slaget. Ein trur ein veit kvar ein har songen, nokolunde i alle fall, då det heile eksploderer i ein skamlaus, dekadent gitarsolo.
Frå venstre: systrene Rita, Tonje og Ronja Aakre.
Foto: Ole Jørgen Ose
Protestlåt for landbruket
Saman med to av systrene sine har Rita Aakre gitt ut singelen «Ka e det so skjer!!?». Med rapping og tale på kav ørsting, held trekløveret bygdetradisjonen i hevd. I kjend Side Brok-stil har dei laga musikk av aktuelle tema i heimbygda Ørsta. Jentene som voks opp på Fremre Mo, opplever no at kommunen og politikarane vil lage bustadfelt av garden deira.
Ekteparet Vito og Monique Aiuto utgjer duoen The Welcome Wagon.
Foto: Denny Renshaw
Leit, og de skal finne
Du bør banke på kjærleikens dør, heiter det i «Knocking on the Door of Love», eit nøkkelspor på Esther, det nye albumet frå The Welcome Wagon. For kva skjuler seg der? Songen smyg seg innpå deg, først med milde oppmodingar om å møte fortviling med bøn, før han opnar seg i lovsong med svaret: «Jesus, I stretch my hands to thee.» Det heile munnar ut i allsong og klapp og fyller stoverommet med gospel medan snøen dalar ned utanfor glaset.
Folkemusikar Benedicte Maurseth skriv norske spelekvinner inn i norsk folkemusikkhistorie med boka om spelet som var og spelet som vart borte.
Foto: Silje Katrine Robinson
På sporet av spelekvinna
Nokre enkle spørsmål fekk Benedicte Maurseth til å grave fram den ukjende historia om norske spelekvinner.
Henry Purcell (1659–1695) prenta dei tolv fyrste sonatane sine i 1683.
Engelsk aksent
Det er nok ikkje berre eg som treng tid til å venna meg til tanken: at ein Karl no er konge av Storbritannia. Nærare 350 år er gått sidan førre Karl, Stuart-kongen Karl II av England og Skottland, kom til makta i 1660. Far hans, Karl I, var blitt avretta elleve år tidlegare, og fram til «restaurasjonen», som gjeninnføringa av monarkiet blir kalla, hadde England vore republikk.
Caitlin Rose er nokre hakk nærare popen og rocken på det ferske albumet, skriv Øyvind Vågnes.
Foto: Laura E. Partina
Hjartet til sola
Det lovar ikkje godt når du finn ei ripe i spådomsglaset, slik tilfellet er i Caitlin Roses «Black Obsidian», ein av dei finaste songane på haustens nye album, Cazimi. Biletbruken er forfriskande original: «Kjærleiken vår er ein spegel», heiter det i teksten, «kjærleiken vår er svart obsidian».
Lettbeint og hardtslåande
Marianna Sangita Angeletaki Røe, vokal; Hanna Paulsberg, tenorsaksofon; Ellen Andrea Wang, bass; Heida Mobeck, tuba; Erik Johannesen, trombone; Trine Knutsen, fløyte; Sissel Vera Pettersen, altsaksofon; Eirik Hegdal, bassklarinett og barytonsaksofon; Amund Storløkken Åse, vibrafon; Håvard Aufles, synth; Ola Øverby og Håkon Mjåset Johansen, trommer. Grappa
Ingvild Flottorp er ein vokalist ein straks legg merke til, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Lotte Tangen
Frå toppen av treet
Det må vere litt av ei kjensle småfuglen har, når tida er komen for først å spreie vengene og ta steget frå greina og rett ut i lause lufta, med bakken under seg, langt der nede. Er det rart at det vert velbrukte språklege bilete av slikt?
Arkivet: Meir Revolver
Beatles-industrien jobbar på, og turen er komen til å røske tak i innhaldet på heilt fabelaktige Revolver (1966), som ein med gode grunnar kan hevde er ei før-og-etter-utgiving i katalogen til bandet. Her såg ein tydelege teikn på den eksperimenterande, kreative leiken med ord, instrument og lyd som skulle verte så viktig på platene som følgde, og ein møtte eit Beatles som stod på terskelen til noko nytt.
Medrivande tyggegummi-new-age-pop
Caroline Polacheks nye album overraskar støtt og stadig – med overdådig folk-pop, drum’n’bass og sekkepipe.
MF Tomlinson kjem frå Australia og bur i London.
Foto: Edward Cooke
Siste blues før våren
Eg håpar verkeleg vinteren no er på tampen, nett idet eg har funne min nye vinterblues, nemleg MF Tomlinsons «Winter Time Blues», på det nye, sylskarpe albumet We Are Still Wild Horses. Ei herleg majestetisk opptakt, der delikat orkestert kammerrock får følgje av messingblåsarar av det blåaste slaget, lèt det gå lenge og vel før Tomlinson sjølv tek ordet og fortel om ein morgon av det seige slaget. Ein trur ein veit kvar ein har songen, nokolunde i alle fall, då det heile eksploderer i ein skamlaus, dekadent gitarsolo.
Frå venstre: systrene Rita, Tonje og Ronja Aakre.
Foto: Ole Jørgen Ose
Protestlåt for landbruket
Saman med to av systrene sine har Rita Aakre gitt ut singelen «Ka e det so skjer!!?». Med rapping og tale på kav ørsting, held trekløveret bygdetradisjonen i hevd. I kjend Side Brok-stil har dei laga musikk av aktuelle tema i heimbygda Ørsta. Jentene som voks opp på Fremre Mo, opplever no at kommunen og politikarane vil lage bustadfelt av garden deira.
Ekteparet Vito og Monique Aiuto utgjer duoen The Welcome Wagon.
Foto: Denny Renshaw
Leit, og de skal finne
Du bør banke på kjærleikens dør, heiter det i «Knocking on the Door of Love», eit nøkkelspor på Esther, det nye albumet frå The Welcome Wagon. For kva skjuler seg der? Songen smyg seg innpå deg, først med milde oppmodingar om å møte fortviling med bøn, før han opnar seg i lovsong med svaret: «Jesus, I stretch my hands to thee.» Det heile munnar ut i allsong og klapp og fyller stoverommet med gospel medan snøen dalar ned utanfor glaset.
Folkemusikar Benedicte Maurseth skriv norske spelekvinner inn i norsk folkemusikkhistorie med boka om spelet som var og spelet som vart borte.
Foto: Silje Katrine Robinson
På sporet av spelekvinna
Nokre enkle spørsmål fekk Benedicte Maurseth til å grave fram den ukjende historia om norske spelekvinner.
Henry Purcell (1659–1695) prenta dei tolv fyrste sonatane sine i 1683.
Engelsk aksent
Det er nok ikkje berre eg som treng tid til å venna meg til tanken: at ein Karl no er konge av Storbritannia. Nærare 350 år er gått sidan førre Karl, Stuart-kongen Karl II av England og Skottland, kom til makta i 1660. Far hans, Karl I, var blitt avretta elleve år tidlegare, og fram til «restaurasjonen», som gjeninnføringa av monarkiet blir kalla, hadde England vore republikk.
Caitlin Rose er nokre hakk nærare popen og rocken på det ferske albumet, skriv Øyvind Vågnes.
Foto: Laura E. Partina
Hjartet til sola
Det lovar ikkje godt når du finn ei ripe i spådomsglaset, slik tilfellet er i Caitlin Roses «Black Obsidian», ein av dei finaste songane på haustens nye album, Cazimi. Biletbruken er forfriskande original: «Kjærleiken vår er ein spegel», heiter det i teksten, «kjærleiken vår er svart obsidian».
Lettbeint og hardtslåande
Marianna Sangita Angeletaki Røe, vokal; Hanna Paulsberg, tenorsaksofon; Ellen Andrea Wang, bass; Heida Mobeck, tuba; Erik Johannesen, trombone; Trine Knutsen, fløyte; Sissel Vera Pettersen, altsaksofon; Eirik Hegdal, bassklarinett og barytonsaksofon; Amund Storløkken Åse, vibrafon; Håvard Aufles, synth; Ola Øverby og Håkon Mjåset Johansen, trommer. Grappa
Ingvild Flottorp er ein vokalist ein straks legg merke til, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Lotte Tangen
Frå toppen av treet
Det må vere litt av ei kjensle småfuglen har, når tida er komen for først å spreie vengene og ta steget frå greina og rett ut i lause lufta, med bakken under seg, langt der nede. Er det rart at det vert velbrukte språklege bilete av slikt?
Arkivet: Meir Revolver
Beatles-industrien jobbar på, og turen er komen til å røske tak i innhaldet på heilt fabelaktige Revolver (1966), som ein med gode grunnar kan hevde er ei før-og-etter-utgiving i katalogen til bandet. Her såg ein tydelege teikn på den eksperimenterande, kreative leiken med ord, instrument og lyd som skulle verte så viktig på platene som følgde, og ein møtte eit Beatles som stod på terskelen til noko nytt.