Måndag 6. februar markerte starten på Tråante 2017 i Trondheim, 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet i Noreg.
Blabla
To veker seinare sit 20 vaksne menneske på bussen i den same byen.
– Sjå! Ein same!, ropar dei og gaular «Sámiid Ædnan» av full hals, om att og om att.
Dei døyvar all annan lyd. Det sit ei jente med samisk gapta på eit av seta. For henne kunne dei like gjerne ha sagt lappjævel.
Mars, 2016: Eg er med ei veninne på konsert i Oslo. Idja er konsertkveldar for unge, der urfolkskultur og moderne musikk møtest. Ei gaptakledd jente spør om vi er samar. Eg svarar nei. Det eg kan om samisk kultur, har eg lært i grunnskulen.
– Sa du at eg ikkje er same, spør veninna forundra.
Det er tydeleg at eg har teke sats, med vernesko, og hoppa i salaten. Ho skriv bacheloroppgåve om samisk litteratur og skal sjå ein poet i aksjon på konserten. Ho har gått rundt med kulturarv oppetter øyra, utan å seie at kulturarven er hennar. Det er 2016, tenkjer eg, ikkje 1800. Likevel har eg tvinga henne ut av skapet.
Det er ho som sit på bussen i februar, eit knapt år seinare.Gaptaen har ho nytta i over to år. Ho har brukt fleire tusenlappar og sprengt ei symaskin for å få det til. Banda har ho vove sjølv. Ho har fått seg skallar og er som ein fireåring på julaftan. Endeleg skal ho få vere med. Men ho er redd.
– Har eg rett til å ta på meg kofta, spør ho.
Ho har søkt til Sametinget og Norske Samers Riksforbund om støtte til verkstad i samisk doudji. Men ho har ikkje signert søknaden med etternamnet sitt.
– Det er ikkje samisk nok, skriv ho til meg.
– Må eg bytte?
Omgrepet heilsame er ukjent for meg. For henne står identiteten på spel.
Då ho fortel om bussopplevinga på Facebook, tikkar motargumentet inn:
– Eg tykkjer du skal vere stolt over at folk ser deg og har litt kjennskap til kva samar er i dag.
Men kvar går grensa? Ein same er meir enn ein gapta, eit reinsdyr og ein snøscooter. Skal 20 personar få redusere eit menneske til ein karikatur av det ho stolt ber på kroppen? Skal ho smile og gratulere dei med at dei trur dei kan «Sámiid Ædnan»?
Mone Celin Skrede er praktikant ved Nynorsk Avissenter.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
To veker seinare sit 20 vaksne menneske på bussen i den same byen.
– Sjå! Ein same!, ropar dei og gaular «Sámiid Ædnan» av full hals, om att og om att.
Dei døyvar all annan lyd. Det sit ei jente med samisk gapta på eit av seta. For henne kunne dei like gjerne ha sagt lappjævel.
Mars, 2016: Eg er med ei veninne på konsert i Oslo. Idja er konsertkveldar for unge, der urfolkskultur og moderne musikk møtest. Ei gaptakledd jente spør om vi er samar. Eg svarar nei. Det eg kan om samisk kultur, har eg lært i grunnskulen.
– Sa du at eg ikkje er same, spør veninna forundra.
Det er tydeleg at eg har teke sats, med vernesko, og hoppa i salaten. Ho skriv bacheloroppgåve om samisk litteratur og skal sjå ein poet i aksjon på konserten. Ho har gått rundt med kulturarv oppetter øyra, utan å seie at kulturarven er hennar. Det er 2016, tenkjer eg, ikkje 1800. Likevel har eg tvinga henne ut av skapet.
Det er ho som sit på bussen i februar, eit knapt år seinare.Gaptaen har ho nytta i over to år. Ho har brukt fleire tusenlappar og sprengt ei symaskin for å få det til. Banda har ho vove sjølv. Ho har fått seg skallar og er som ein fireåring på julaftan. Endeleg skal ho få vere med. Men ho er redd.
– Har eg rett til å ta på meg kofta, spør ho.
Ho har søkt til Sametinget og Norske Samers Riksforbund om støtte til verkstad i samisk doudji. Men ho har ikkje signert søknaden med etternamnet sitt.
– Det er ikkje samisk nok, skriv ho til meg.
– Må eg bytte?
Omgrepet heilsame er ukjent for meg. For henne står identiteten på spel.
Då ho fortel om bussopplevinga på Facebook, tikkar motargumentet inn:
– Eg tykkjer du skal vere stolt over at folk ser deg og har litt kjennskap til kva samar er i dag.
Men kvar går grensa? Ein same er meir enn ein gapta, eit reinsdyr og ein snøscooter. Skal 20 personar få redusere eit menneske til ein karikatur av det ho stolt ber på kroppen? Skal ho smile og gratulere dei med at dei trur dei kan «Sámiid Ædnan»?
Mone Celin Skrede er praktikant ved Nynorsk Avissenter.
Omgrepet heilsame
er ukjent for meg.
Fleire artiklar
Fanny Ovesen og filmteamet hennar vann Gullstolen, Filmkritikerlagets pris og Dramatikerprisen for beste manus, for filmen om skumle småjenter.
Foto: Mone Celin Skrede
Fanny og flokken
Seyran Ates ønskjer seg eit islam der seksualiteten er fri, privat og sjølvbestemt for begge kjønn.
Foto: Julius Matuschik
Avgrunnen mellom islam og Vesten
Fanny Ovesen og filmteamet hennar vann Gullstolen, Filmkritikerlagets pris og Dramatikerprisen for beste manus, for filmen om skumle småjenter.
Foto: Mone Celin Skrede
Fanny og flokken
Seyran Ates ønskjer seg eit islam der seksualiteten er fri, privat og sjølvbestemt for begge kjønn.
Foto: Julius Matuschik